Da var andre uke her nede gjennomført! Jeg sitter igjen med mange tanker og inntrykk som jeg ikke kunne tenke meg å være foruten. Selv har jeg vært inne i historietimene til Mrs. Mulenga og Mrs. Nmunji den første uken. Det har vært veldig spennende. De underviser på en helt annerledes måte enn hva jeg er vant til. Men for å være helt ærlig opplevde jeg at jeg startet å kjede meg da jeg observerte disse timene. Mrs Numunji er en fantastisk lærer og er flink til å få elevene til å forstå, men det virker som at ukene alltid er lagt opp likt. Hver 8 klasse har 3 timer historie hver uke. To av disse timene er “opplesing” og forklaring av det som står på i boka. Det betyr at ingen av elevene har noen som helst form for lærebok i historie (eller noen som helst fag). Måten lærerne løser dette problemet på er at de skriver opp deler av informasjonen de gir i timen på tavla og så skriver de opp oppgaver som elevene skal svare på i sin egen skrivebok ut av det som står på tavla. Resultatet som elevene ender opp med da er egentlig lærerens notater på tavla. Altså ingen form for bearbeiding av stoffet eller refleksjon. Den siste timen i historie i uka kommer lærer inn, skriver sammendrag av det som står i boka og elevene skriver av. Slik er det hver uke når de starter på et nytt tema.
Det var dette jeg prøvde på i denne siste uka med de to klassene jeg har overtatt i historie. Jeg kan ikke si at det var en suksess.. Men en stor grunn til dette var vel at det var en helt annerledes måte for meg å undervise på. Jeg syntes faktisk at det var rart og ubehagelig. En ting jeg alltid kommer til å huske var det min første øvingslærer, Aud-Eva sa til meg. At det er viktig å gjøre det jeg skal undervise i til “mitt”. Så i den kommende uken har jeg tenkt å gjøre dette. Jeg kommer til å bruke deler av det Mrs Numunji og Mrs. Mulenga gjør i sin undervisning, men jeg vil lage det mer til “mitt”. Jeg vil prøve å gjøre de to første timene i hver klasse mer praktiske og tilnærme meg stoffet på en mer reflekterende og pedagogisk måte. Men i den siste timen i uka må jeg nok gjøre som de gjør. Å bruke timen på å skrive sammendrag av temaet slik at elevene får notatene i sin egen bok. Jeg kan jo også bruke hver time til å jobbe sammen med elevene om stoffet og elevene noterer litt og litt ned i boka hver time. Vi får se.
I slutten av denne uka fikk jeg følelsen av at elevene ikke skjønte noen ting. De svarte meg lite på de spørsmålene jeg stilte dem. Etter hvert fant jeg ut at spørsmålene mine ikke var nok konkrete til at de kunne tenke seg å rekke opp handa og svare. Selv tror jeg at mange av elevene satt må mange ulike svar, men de ville ikke svare fordi at de var usikre på om det var 100% rett. Så jeg har bestemt meg for å jobbe med å bygge relasjoner mellom elevene og meg, slik at jeg kan bli kjent med dem og de kan bli kjent og tryggere på meg. Til nå har jeg lært dem Hang-man og By og land. Dette syntes de var kjempe artig. De var (og er) ganske stille i starten, men jeg syntes at de begynner å bli litt varmere i trøya og vise seg selv. Leker som dette vil jeg kjøre videre på. Og jeg kan vinkle dem til faglig innhold. Det vil også bli en ytre motivasjon for å få med dem som rett og slett ikke gidder å være med til vanlig. Jeg tror at det er nytt for dem å bli så mye inkludert framme med tavla med tanke på at alle er med og de selv er med på å skrive på tavla.
Her har vi Mr. Witis klasse 1A. Utrolig flotte barn og lett å underholde. Jeg lærte dem kinesisk. "Kjing Kjong kinamann. Tissa boksa full av vann!" DA flirte de godt!
Her underviser jeg i historie.
Erna underviser i matte.
Her sitter jeg å prater med elevene på 9. trinn som har punishment for å ikke ha gjort matteleksa.
De syntes det er fantastisk gøy å se bilder av seg selv.
Silje overrekker brev og gave til flotte Mr. Gilbert Wamoui fra fjorårets studenter.
Alle elevene er utrolig flotte. Kjempemorsomt å bli kjent med dem alle!
Her har vi Staff Room hvor vi alle har møter og jobber.
Gutta-Boys i lekse-modus!
Flottinger på 2. trinn.
Så til en liten gladmelding til min søteste svigersøster som var her nede for tre år siden. Skal hilse så masse fra Swani! Silje og jeg var nede på Arts and Crafts-markedet der vi prutet og byttet til oss ting for penner og hårstrikk. Jeg spurte folkene om de visste hvem Swani var. Da pekte de bortover på en fantastisk kul type med dread-look. Vi ruslet bort til han og jeg spurte han om han kjente til noen som het Stine. “Stine Sjanett?!” spurte han kjapt med et kjempesmil rundt munnen. Jeg sa ja, at hun var min svigersøster og at jeg skulle hilse så masse fra henne. Vi lo masse og han fortalte om alt de (dere) hadde gjort sammen. Inkludert musikkspilling i grøfta på Airport Road. Haha! Vi avtalte at musikeren Silje og jeg skal dra ned til han en dag. Da skal vi spille på trommene hans. Siden jeg fortsatt jobber med rytmen i meg skal han få bli min læremester på djembetrommer. Silje og jeg testet ut mange ulike trommer på vei mot Swanis shop og vi fant ut at han hadde den beste lyden i trommene sine. Uten tviiil!
Ellers så hadde vi det utrolig flott forrige helg. Lørdag sto vi opp til vanlig skoletid. Litt før 6 om morgenen. Vi ble hentet av en utrolig morsom og pratsom kar som kjørte oss opp i nærheten av fossen der va skulle på elefantsafari i det solen steg opp på himmelen. Det var virkelig den bredeste baken jeg sannsynligvis kommer til å ha sottet på i hele mitt liv! Vi vandret rundt i bushen i litt over en time. Vanvittig fin start på dagen. Men så til det store MENet.. Avstigningen av denne kjempen skal sies å være mindre fin. Elefanten min ble litt redd av vinden i trærne og begynte å gå videre i det jeg skulle stige at av. Siden flyging ikke er min beste egenskap, kom bakken nærmere og nærmere! Et riktig så flott svalestup med andre ord! Ian som var guiden vår holdt tak i den ene handa mi og jeg tok tak i trappetrinnene på plattformen. “Elegant” som en kattepus landet jeg med mine to lekre, smekre ben på bakken! Ian hadde veeeldig dårlig samvittighet for det som skjedde og sporte fantastisk mange gang om det gikk bra med meg. Selvfølgelig gjorde det det. Det var jo faktisk ville dyr vi hadde med å gjøre og en må jo alltid være forberedt på at slike ting kan skje. Det var jo ikke som at elefanten fikk panikk.. Den ruslet jo bare fint videre til de andre elefantvennene sine.. Men Ian, stakkar, han hadde virkelig dårlig samvittighet. Han tok oss tilbake til den fisefine lodgen og plasserte meg, Erna og Silje i loungen der han ga oss kaffe og insisterte på å få rense såret mitt på leggen. Noe jeg har lært her nede er at når lokalfolk vil hjelpe deg med ting, så skal en aldri si nei. Da blir de faktisk lei seg og tror at man ikke stoler på dem. Derfor fikk jo selvfølgelig Ian lovt til å rense og dulle med meg. All oppmerksomhet er god oppmerksomhet! Haha..
Videre tok Ian oss med på besøk til løveungene og geopardungene. Skal sies at jeg syntes de var gigantiske med tanke på at alle var 7 måneder. Ian er Mammaen til løveungene. Han hadde ikke vært hos dem denne dagen og de ble vill i øynene (og resten av kroppen) da de så han! Han måtte presse seg inn i inngjerdingen og ble “overfalt” av barna hans som var så glade for å se han. Vet ikke helt hva jeg hadde syntes om jeg hadde to løveunger stående på to ben med potene klemmende rundt halsen min. Derfor var jeg veeeldig glad for å stå på andre siden av inngjerdingen. Etter litt kosing, leking og klemming ruslet vi videre til geopardungene. De var mye mer kosligere (og roligere). Som dere fleste er klar over er jeg vanvittig redd for katter. Og for meg er alle kattedyr innenfor kategorien katt. Men etter hvert kom jeg over frykten og klappet de flotte dyrene. Hurra!
Cruise på Zambezi River
Her lander vi i microlighten
Vi har kjøpt stoff som vi skal til skredderen med!
På ettermiddagen dro vi på cruise på Zambezi River sammen med mange andre folk. Vi grillet mat på grillen og kroppene våre i sola. Vinen min fikk også sin dose sol i det jeg var oppslukt av hva jeg kunne obsevere (først av alle, selvølgelig) gjennom kikkerten. Erna var oppslukt i det fancye kameraet sitt, og den enda mer fancye telelinsa si. Plutselig kom det en ”veps” på størrelse med en elefant og overfalt den ene fingeren hennes! Tror det gjorde vanvittig vondt. Det var i allefall ingen norsk pingleveps! Mitt tips til henne var å stjele en vodkaflaske og sette den opp-ned på fingeren.. Gjennom kikkerten var det lite å se, så oppmerksomheten min flyttet seg videre til å være sosial med noen italienere. Flotte folk! Jeg spratt champagnen og der sto vi alle fremst på dekk imens vi nøyt sola vandre sakte men sikkert ned mot horisonten. Ser man bort fra elefantfall og Ernas kjøttkakehand var det rett og slett en fantastisk dag. Tiden vil vise hva som kommer til å skje med Silje.. Malaria? Hope not!
Men kvelden var enda ikke omme. Vi heiv oss i Christophers taxi og tok turn bort til vennene våre på DALICE der alle de ulike “dormene”/internatene skulle konkurrere på “Zambian night”. Det var vanvittig morsomt da alle konkurrerte i Tradisjonell dans! Jeg kan ikke fatte at det går annt å bevege seg slik de gjorde, og med DEN rytmen i kroppen! Skulle ønske dere alle var der for å se! Prøvde å ta bilder og filme, men kvaliteten var dårlig. Skal se hva jeg får til å redigere.
Lørdagen endte med at jeg sovnet på tur ned i senga med myggnettingen så vidt over meg. Mer eller mindre kollaps.
Av ny vane (tro det eller ei) våknet jeg uthvilt kl. 05.45 søndag morgen. Det va bare én ting å gjøre; sove mer..! Rundt 12 var det på tide å innta himmelen over vakre Victoria Falls. Vår italienske venn fra dagen før, Giacomo kjørte oss oppover til hvor microlightene våre skulle ta av. Jeg var nr. 2 opp i luften, og litt etter litt steg mopeden med hang-glider og propell opp til himmels mot fossen! Som sist gang jeg prøvde å forklare hvordan det var å se fossen, var jeg også uten ord denne gang! Det var helt utrolig! Siden det er regntid her nå er jo fossen på sitt største, høyeste og bredeste. Min flotte sjåfør fortalte meg at om noen tusen år kommer fossen til å utvide seg enda mer og fylle nye daler. Jeg var så fasinert og svarte han hele tiden med “amazing” til alt han fortalte og at han måtte ha verdens beste jobb. Vi så mange dyr. Inkludert flodhester og krokodille!
Kvelden kom fort som vanlig og Ernas kjøttkakehand forble. Vi skulle være gjester gjennom hele Richards radioprogram og jeg tror vi var mer nervøs for den opptreden enn microlightingen tidligere på dagen. Men det gikk veldig bra! Etter en stund var vel heller problemet at vi måtte passe på å ikke prate i munnen på hverandre. Selv inntok jeg en lettbent rolle av meg selv, Toremann, Bjartis og Bollekongen fra Holmlia. George tha SoulChild spurte om min flotte elefantnedstigning og jeg fortale om den luftige opplevelsen. Når jeg tenker over dette fallet i dag er jeg bare glad for at jeg ikke landet i en stor bæsjdunge på størrelse av Texas. En elefant tømmer seg faktisk på de mest upraktiske plasser.. Her har dere en link til Richards blogg om dere er interesserte på hva Richard skrev om søndagens show.
Zambian night på DALICE
Mandagen startet vi med det ukentlige møtet på skolen som starter 07.00. Da spurte rektor humrende oss om hvem som hadde hatt et meget så lite elefantuhell siden han hadde hørt om det på radioen kvelden før. Sakte men sikkert rakk jeg opp handa og samtlige lærere inkludert rektor begynte å le. Fint at programmet hadde mange lyttere og at jeg kunne være til underholdning!
Etter møtet ble jeg med Mr. Gilbert Wamuwi i hans Art Class. Temaet var naturalistisk tegning og stilleben. Alle i klassen sytes jeg var en raring på grunn av at jeg ikke skjønte at det var en Pou Pow som en elev hadde tegnet på tavla. Det knirket og knaket i overetasjen min da jeg plutselig ropte ut “It’s a Papaya!” . Alle elevene brøt ut i latter og jeg forble en raring (uansett hvor mye jeg prøvde å forklare at veldig mange land kalte det Papaya..). Videre overtok jeg klassen og skulle ha min første historietime. Vet ikke helt om den gikk så bra, men jeg pustet, jeg snakket engelsk og fullførte. Gikk ut av timen med en litt blandet følelse av at timen egentlig ikke var så bra, men at jeg var stolt av meg selv. Det er ikke bare bare å stå foran en klasse å undervise om alle de ulike ape-skapningene i evolsjonen fra 24 million år siden og til nå. Så denne uken har jeg og elevene jobbet med Australopithecine, Australopithicus, Homo Habilis, Homo Erectus, Homo Sapiens og Homo Sapiens Sapiens. Det har vært tungt å finne ut av hvordan jeg skal tilnærme meg stoffet for at elevene først og fremst skal forstå, og ikke ha det i hodet på ren pugg.
Så nå sitter jeg her. Blid og fornøyd og tenker på alt det flotte jeg har vært med på til nå med litt musserende rosé i glasset og skal straks hoppe i dusjen (nei pappa, jeg skal ikke bli våt..haha..!). Vi skal på avskjedsfest hos Mari. Blir nok kult!
Mari har jobbet her nede på DALICE som fredskorper i litt over ett år, så nå er det Toves tur til å overta. Mari skulle faktisk ikke være her da vi kom, men hun fikk utvidet kontrakten, noe både jeg og vi syntes er både bra og gøy. Selv syntes jeg at det er gøy med tanke på at hun og Stine kjenner hverandre. Hun er en utrolig tøff dame som dro ned hit rett etter hun fullførte lærerskolen i Tromsø. Det er noe lignende jeg har veldig lyst å gjøre. Å jobbe som lærer i et annet land. Forhåpentligvis i et av landene her i Afrika.
Når jeg skriver om ting her kan det virke som om at alt bare er flott og fantastisk, men slik er det virkelig ikke. Det er jo også derfor jeg faktisk vil ha en slik jobb. Lønnen er heller ikke noe å skryte av, men ut av det vi vet i dag har vi bare ett liv. Derfor mener jeg at man må gjøre det man virkelig har lyst til, og ikke minst prøve å få gjort mest mulig godt. Derfor kunne jeg tenke meg å jobbe en plass der jeg kunne vært med på å hjelpe så mange som mulig opp og frem der de virkelig trenger og fortjener det. Vi er virkelig noen bortskjemte folk som ofte glemmer å sette pris på hvor godt vi egentlig har det. Vi har gratis skole til og med universitetet. Her nede (og i de fleste andre land) må alle betale skolepenger helt fra 1 trinn. Selv opplevde jeg å være på skolen i forrige uke der 70% av hele 9 trinn måtte forlate skolen fordi de ikke hadde betalt skolepenger for året. Det er litt forskjellig på hvor mye elevene (foreldrene) må betale med tanke på hvilket trinn de er på, men det var en plass mellom 100 000 – 200 000 kwacha som et år koster. I vår lille rosenrøde verden er dette bare 100 – 200 kroner… Helt utrolig. Mange foreldre har store problemer med å komme opp med det beløpet. Jeg sto der og følte mange fæle følelser som ga meg dårlig samvittighet.. Jeg tenkte på hvor mange elever jeg kunne betalt ett års skolegang for med alle pengene jeg hadde på den ENE kontoen min.. Dette er dessverre ingenting jeg kan gjøre noe med.. Som mange av oss opplevde i Nord-Afrika i fjor er det vanlig å dele opp skolen i to. Halvparten av elevene er der tidlig på dagen og andre halvdel er der på ettermiddagen. Slik er det på Nanzansu også. På den lille skolen vi er på er det godt over 1000 elever. I samme område er det tre andre like skoler. Mange barn som trenger en god skolegang med andre ord.
Ellers så har jeg det utrolig fint er nede sammen med mine medstudenter, “kollegaer” og elever. Håper hele spaniagjengen har det flott og får en fin tur til Nord-Afrika. Til da, blogg ut!
-Samosadronninga-
